Plytt i fjæra

At den holder til i fjæra kan ingen nekte for, ihvertfall ikke i vinterhalvåret. Og det så til de grader. Det er vel få vadefugler som er like fryktløse i den littorale sonen som denne lille tassen, selv når bølgene skyller langt innover land en ruskete høstdag. Det latinske navnet, Calidris maritima, vitner om snipas salte levevis, i likhet med det svenske navnet "skärsnäppa".

Mye kan tyde på at engelskmennene ikke har lagt for mye vekt på dette da de kalte den for "purple sandpiper", men jeg må innrømme at å kalle fuglen for lilla er en relativt drøy overdrivelse. Da vil jeg nok påstå at danskene har kommet noen hakk nærmere sakens kjerne. Sortgrå Ryle høres imidlertid ikke ut som verdens mest anseelige fugleart.

Man kan nok kanskje være enig med danskene i det, men som med de fleste andre fjærkledde vertebrater i denne verden er fjæreplytten slett ingen grå og kjedelig fugl på nært hold.

Hvorfor den heter fjæreplytt på norsk er jeg faktisk ikke helt sikker på. Skulle jeg tippe ville jeg kanskje tro det henviser til lokkelyden, som kanskje kan beskrives som noe i nærheten av "plytt". Det finnes tross alt ikke så veldig mange andre betydninger for akkurat det ordet.

Fjæreplytten er en vanlig art i hele Norge, og er en av få vadefugler som overvintrer i betydelige antall her til lands. Fuglene hekker derimot helst høyt til fjells i Sør-Norge, og kan finnes rugende helt opp til høyalpin sone. Lenger nord er den også å finne hekkende langs kysten. 

Ladestien 8. mars

Svartmeis i Ringve botaniske hage

Midt i alt regnværet kom det en nydelig solskinnsdag torsdag for en uke siden. Min medstudent Dagfinn var gira på en fototur, og Ladestien var et greit forslag. Vårlig stemning, men begrenset med vårtegn foruten den unormalt høye temperaturen for årstida. En tjeld og litt hettemåker ble sett, samt noe sangaktivitet på morgenen. Voldsom aktivitet på byggefronten ved Grilstad og Ranheim satte dessverre en liten demper på den fine stemninga. Det er ikke mye fin fjæresone igjen i dette området lenger, sørgelig nok. Til tross for dette ble det noen ok bilder på turen, i det fine sollyset (som i ettertid har vært fullstendig fraværende i Trondheim...).

Adult hann gulspurv fra Leangenbukta

Flaggspett ved Leangenbukta

Slagugle i Levanger

Tur til Finnskogen i midten av april var ordna, og et håp om å få et glimt av en av de store barskogsuglene i de dype Hedmarkskoger hadde begynt å spire. Høyest på ønskelista stod nok kanskje ei slagugle, en art jeg tidligere ikke har stiftet bekjentskap med. 

 

Mandag for et par uker siden la imidlertid Bård Nyberg ut et bilde på facebook av noe som lignet mistenkelig på nettopp denne arten - ei slagugle - fra mer eller mindre midt i Levanger sentrum. Ugla viste seg å ha blitt oppdaget av en lokal hundelufter dagen i forveien, og planer for en aldri så liten utflukt ble straks lagt. Tirsdag morgen var vi på plass, og kråkene avslørte snart hvor den skyldige hadde innfunnet seg. Så ble det altså ikke  i Finnskogen jeg skulle få sett min første slagugle, men i stedet i et lite parkområde et steinkast unna Levanger sentrum. Ugla levde nok godt på de lokale kråkene i tiden den oppholdt seg i området, men ser nå ut til å ha forsvunnet fra lokaliteten. Hvem vet - kanskje den dukker opp i Finnskogen om en måneds tid?

Ørlandet, 12. februar

I anledning den årlige fjordtellinga (Trondheimsfjorden) ble Ørlandet besøkt i midten av februar. Håpet var at været skulle bli bedre enn fjoråret, da det blåste liten storm og snødde så tett at sikten noen ganger ikke var stort mer enn 30 meter. Forhåpningene ble innfridd, og tellinga gikk mer eller mindre smertefritt. En mild vinter har nok gjort sitt til at mye fugl har overvintret på Ørlandet i år, og store mengder gjess og svaner, inkludert tundragjess og en dvergsvane kunne beskues på Opphaug. Mye stær var også i omløp, og en fin gjeng med grønlandsmåker i Uthaug havn. Ei havørn satt plutselig 4-5 meter fra bilen og spiste på ei død måke da vi kom kjørende, og viste i starten ingen tegn til å bry seg med å ta til vingene. Det var da man skulle ha tenkt på å montere telelinsa litt i forkant... Da linsa var montert fløy selvsagt ørna umiddelbart rolig ut over sjøen. Den holdt seg imidlertid i området sammen med en annen ørn, og noen "trøstebilder" kunne knipses...