Plytt i fjæra

At den holder til i fjæra kan ingen nekte for, ihvertfall ikke i vinterhalvåret. Og det så til de grader. Det er vel få vadefugler som er like fryktløse i den littorale sonen som denne lille tassen, selv når bølgene skyller langt innover land en ruskete høstdag. Det latinske navnet, Calidris maritima, vitner om snipas salte levevis, i likhet med det svenske navnet "skärsnäppa".

Mye kan tyde på at engelskmennene ikke har lagt for mye vekt på dette da de kalte den for "purple sandpiper", men jeg må innrømme at å kalle fuglen for lilla er en relativt drøy overdrivelse. Da vil jeg nok påstå at danskene har kommet noen hakk nærmere sakens kjerne. Sortgrå Ryle høres imidlertid ikke ut som verdens mest anseelige fugleart.

Man kan nok kanskje være enig med danskene i det, men som med de fleste andre fjærkledde vertebrater i denne verden er fjæreplytten slett ingen grå og kjedelig fugl på nært hold.

Hvorfor den heter fjæreplytt på norsk er jeg faktisk ikke helt sikker på. Skulle jeg tippe ville jeg kanskje tro det henviser til lokkelyden, som kanskje kan beskrives som noe i nærheten av "plytt". Det finnes tross alt ikke så veldig mange andre betydninger for akkurat det ordet.

Fjæreplytten er en vanlig art i hele Norge, og er en av få vadefugler som overvintrer i betydelige antall her til lands. Fuglene hekker derimot helst høyt til fjells i Sør-Norge, og kan finnes rugende helt opp til høyalpin sone. Lenger nord er den også å finne hekkende langs kysten.